Hermod Bendixen

Hermod Bendixen (1919 - 1977) vokste opp på Reine. Tidlig ble hans  interesse for maling og tegning lagt merke til i lokalsamfunnet. I 1936 viste væreier Cato Sverdrup noen av hans bilder til maleren Axel Revold som anbefalte unge Hermod å gå kunstnerveien.

Etter middelskoleeksamen studerte han på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og senere på Statens Kunstakademi.

Bendixen debuterte på utstillingen 5 unge i Kunstnerforbundet våren 1942. På Høstutstillingen deltok han første gang i 1947 med det omfangsrike Hjørnet av atelieret (1946–47). Både dette bildet og arbeidene fra de følgende år er preget av en håndfast konstruktiv forenkling, fargene spilles ut i store ubrutte plan.

På sin første utstilling i Kunstnerforbundet 1950 viste Bendixen asketiske interiører, figurbilder og oppstillinger der forenklingen er drevet enda lenger. De beste arbeidene fra denne perioden utmerker seg ved en klar og kraftig billedvirkning, men spesielt i de større formatene kunne koloritten, ofte dominert av blått, få en litt grell, uopplevd karakter. Utstillingen i Kunstnerforbundet høsten 1958 vitnet om at Bendixen nærmet seg en kunstnerisk frigjørelse. Bildene, blant dem en rekke landskapsskildringer, var i sin form like stort anlagt som hans tidligere, men mer levende og rikere nyansert i sitt koloristiske uttrykk. Sentralt stod de to portrettene av sønnen fra 1958, Bend mot rosa vegg og Bend, især det siste med en fast og storlaten holdning.

Våren 1960 kunne Bendixen flytte fra Hovin til Bildende Kunstneres Styres kunstnerbolig ved Bondivann i Asker. Dette fikk avgjørende betydning for hans videre utvikling som maler. Han hadde alltid ført seg rotløs i storbyen og reagert mot dens hektiske rytme. I "Bondilia", en idyllisk beliggende eiendom på nesten 40 mål, fikk han igjen den intime kontakt med naturen som han i mange år hadde savnet og fant den ro han trengte for å kunne konsentrere seg om sin kunst. Bendixens mønstring i Kunstnerforbundet 1962 røpet fornyelse og viste at han hadde funnet fram til en helt personlig uttrykksform. Den var samtidig naturnær og romantisk, preget av en mer direkte og spontan tolkning av motivet enn tidligere. Koloritten var blitt dusere, rikere nyansert i tone og valør og gjerne konsentrert om grått og jordfargene.

Dette særpreg utdypet og forfinet Bendixen i konsentrasjon om relativt få motiver. Sine ypperste resultater nådde han i skildringen av det han følte seg intimt knyttet til: hustru, barn, nære venner, og foruten Askerlandskapet især naturen i Lofoten. De siste 10–15 år av sitt liv reiste han nesten hver vinter til Reine for å male. Men han utførte også fremragende landskaper fra Jæren og fra Danmark. Portretter som de av Dora og Bend (begge 1963), Ragnhild (1964), Signe (1965–67), Axel og Zinken Hopp, (begge 1967), må regnes blant de betydeligste menneskeskildringer i senere års norske maleri.

Bendixens koloritt ble dystrere og tyngre utover i 1960-årene for så å lysne igjen i 1970-årenes mer impressive landskapsskildringer. I hans siste malerier er blått igjen blitt dominantfarge. Han eksperimenterte flittig med fargen, anvendte latextempera og ofte en blanding av tempera og olje. I de store landskapsakvarellene fra 1975-76 fant han frem til en skrapeteknikk som gav rike stofflige virkninger. I det hele ble han mer og mer opptatt av å gi sine malerier kvalitet ikke bare billedmessig, men også stofflig. En vesentlig del av bildenes liv og følelsesinnhold ligger i penselens aktivitet, den levende og karakterfulle overflatebehandling. Foruten malerier, akvareller og tegninger utførte Bendixen også enkelte tresnitt.

Bendixens ypperste bilder eier en lavmælt ro og harmoni, en monumentalitet som ikke er oppnådd ved stilisering, men ved organisk forenkling. De eier en usvikelig ekthet i hele sitt uttrykk og gir en trygg følelse av at formen helt ut dekker kunstnerens intensjoner.

I 1948 fikk Bendixen gjennom Guy Krohg sitt første oppdrag som teatermaler, dekorasjonene til Volpone på Studioteatret. Dette møtet med Thalia ble en stor opplevelse for ham. I 1956 overtok han ansvaret for malersalen på Folketeatret og i 1959 gikk han over til Den Norske Opera. Han som raskt utviklet seg til en av våre ledende teatermalere, tegnet også alle kostymene til sine oppsetninger. Til hans største seire på dette område hører Smilets land (1956) og Hus med dobbelt inngang (1957), begge Folketeatret, Jegerbruden (1959), Othello (1960) og La Boheme (1963) til Den Norske Opera, Gull og grønne skoger (1960) til Nationaltheatret og Bleikeplassen (1962) til Det Norske Teatret. *
Ved vårsesongens slutt i 1960 sa Bendixen opp sin stilling ved Operaen. Senere arbeidet han en del for Fjernsynsteatret. Av hans dekorasjoner her må spesielt dem til Ionescos Stolene (1962) fremheves. Han var også medarbeider i P. Watkins TV-film Edvard Munch (1973–74).


Av Hermod Bendixens meritter nevnes:
 

- Stipender, reiser og utenlandsopphold

Røwdes stipend 1949; Stipend fra Fondet for dansk-norsk samarbeide 2 md. 1951; Statens stipend 1952 og -58; Statens 3-årige arbeidsstipend 1965-67 og 1975–77; Askerstipend 1972; Asker Lions Club stipend; Studiereiser til Italia med Ischia 1939; Danmark, første gang 1951, somrene 1965, -66, -67 og -71 på Fyn og tildels Jylland; Frankrike ca. 1950 og -53; England; Jugoslavia 1966, -68, -69, -73; Østerrike; Tsjekkoslovakia; Polen; Spania; Portugal; Kina 1976; Sri Lanka 1977.


- Stillinger, medlemskap og verv

Teatermaler ved Folketeatret 1956–59; ved Den Norske Opera 1959–60; Ledet i en årrekke Asker Malerskole; Vikarierte som professor ved Statens Kunstakademi, Oslo 1971; Stemmerett Bildende Kunstneres Styre; Medlem Unge Kunstneres Samfunn; Medlem Riksgalleriets innkjøpskomité 1962–68; medlem Kunstnerforbundet, Oslos styre 1966–70, formann 1968–70; medlem Den faste Jury 1967–73, formann 1970–73; varamann direksjonen Kunstnernes Hus 1969–77; styremedlem Bildende Kunstneres Styre fra 1976 til sin død.
 

- Offentlige arbeider (Utsmykninger og verk i offentlige samlinger):

Aukra Bruk
Drammen Latinskole (3 bilder i trappehallen 1967–68)
Fiskerifagskolen, Vardø
Nordlandsbanken i Bodø (Eventyret 1964–65)
Stamsund (1975)
Bodø rådhus
Applikert teppe til Blakstad sykehus, Asker (1969)
Teaterdekorasjoner til Folketeatret
Den Norske Opera
Studioteatret
Riddersalen, København (Volpone 1951)
Nationaltheatret
Det Norske Teatret
Riksteatret
Fjernsynsteatret
Nasjonalgalleriet, Oslo (med maleriene Ragnhild (1964), Vinter, Asker (1965), Vestfjorden (1968), Semsjordet i sne (1975) og Gravid (1976) samt to blyanttegninger. Riksgalleriet eier tre portretter av sønnen Bend (1952, 1958 og 1967) samt Nordsjøen (1971–74) og to andre landskaper, alle malerier)
Bergen Billedgalleri
Norsk kulturråd
Norges Bank
UD
Oslo kommune
Sandnes Kunstforening
Asker Kunstforening




(Redigert tekst basert på artikkel i Norsk kunstnerleksikon)