Her er årets taler for dagen, først Svein Gunleif Olsen som talte og la ned krans ved minnesteinen på kirkegården:

Kjære alle sammen!

God 17.mai!

17.mai er en gledens dag, en frihetens dag, og en dag for å feire selvstendighet og gode liv i et av verdens beste land å leve i.

Når vi nå står ved bautaen her, dette minnesmerket over fiskere som har omkommet på havet gjennom de siste hundre år, så er det mange i Moskenes kommune som har en kjær, en bestefar, en far, en sønn, en bror, en slektning, en nabo som skal minnes og savnes, kanskje akkurat på en dag som denne. Denne dagen er jo familiens og vennenes dag, så det er på sin plass å minnes de som omkom på havet. Det er fint å kunne ta inn sorgen også, for sorgen og gleden, de vandrer til hopes, som det står i salmen.

I Moskenes kjenner vi til utryggheten når uværet setter inn. Mang ei kone har gått fra vindu til vindu, hørt på værmeldinger, hatt urolige dager og søvnløse netter. Lykken er stor når ens kjære kommer hjem, sorgen er bunnløs når havet tar.

Vi takker våre omkomne for livet de levde og for minnene de etterlot. Vi minnes de som ga sitt liv til havet med en krans som legges ved bautaen og så blir det et lite øyeblikks stillhet, i ærbødighet.

Og så er det videre i 17. mai-programmet! Ha en nydelig dag, alle sammen!

Min som ble holdt utenfor idrettshuset:

Kjære alle sammen – små og store, gamle og unge, kjente og nye ansikter i Moskenes –

gratulerer med dagen til alle dere som står her i vinden under flagg som smeller mot

lofotfjellene.

I dag feirer vi 17. mai, dagen da Norge fikk sin Grunnlov, skrevet med blekk og drømmer,

inn i historien. Men vi vet også at den første utgaven av vår grunnlov bar en skygge –

religionsparagrafen nektet jesuitter, munkeordener og jøder adgang til riket vårt – den

stengte mennesker ute fra fellesskapet og med det sa at ikke alle hørte hjemme her.

Det var de med makten i samfunnet som gjentok sine påstander i ulike sammenhenger,

og gjentok det mange ganger nok til det ble en etablert og dominerende «sannhet». Det

viser oss hvor lett pennestrøk kan bli til en mur, og hvor fort ord som – bare det gjentas

nok, blir det som råder som sannheten blant oss. Derfor må vi aldri la nasjonaldagen bli

blind feiring. Vi må også minne hverandre om at friheten ikke er gitt én gang for alle – den

må vedlikeholdes, utvikles, deles – og beskyttes.

For det er i erkjennelsen av feil vi legger grunnlaget for noe bedre.

Et mer åpent, raust og mangfoldig fellesskap.

Det er det vi feirer i dag. Ikke bare at vi fikk en grunnlov –men at vi klarer å forbedre den.

At vi tør å si: Vi tok feil. Nå gjør vi det rett. Vi har lært, og vi lærer fortsatt. Hver gang en ny

stemme får plass, fyller demokratiet lungene sine. Derfor løfter jeg flagget ikke bare for

det som var, men for det som stadig blir.

Jeg vet litt om det. Å ta feil.

Jeg har prøvd å stå i stormen for oss.

Sagt dumme ting.

Fått kjeft. Fortjent det. Jeg har kjent på hvor tungt det har vært å stå imot de store,

følelsen av å stå alene.

Men midt i det hele – da jeg var på vei til bunnen – kom det en melding.

Så kom det en til. Og enda én.

Ord fra dere. Ord som sa:

«Stå i det.»

«Vi ser deg.»

«Takk for at du prøver.»

De ordene gjorde at jeg klarte å stå i stormen.

Og det er takket være dere –

at jeg kan stå her i dag.

Som ordfører. Men først og fremst: som menneske blant mennesker.

Når dere sier «vi klarer oss», minner dere meg på at Moskenes alltid har vært et verb,

ikke et substantiv. Vi handler. Vi bygger. Vi reparerer når ting knekker, og vi gjør det

sammen.

Dere minner meg om at lederskap aldri er én persons triumf, men et værhardt lagarbeid.

Når dere heier, bærer vi ikke bare flagget; vi bærer hverandre.

Der de tusen svake stemmer løftet seg, det er de stemmene som har gjort at jeg enda

står her. Dere viste meg at et menneske aldri er summen av sine tabber, men av sin evne

til å reise seg.

Det er nettopp dette som er styrken i et levende demokrati:

Én kraftig røst kan skape ekko, men tusen svake stemmer skaper bølge. Det er den

bølgen vi trenger nå – ikke mot noen, men for noe. For rettferdighet. For å inkludere. For

å bruke stemmen når andre mister sin. At vi kan reise oss sammen. Ikke for å rope

høyest –

men for å lytte best.

Vi har hatt en vinter uten ende.

Da strømmen sviktet, delte vi vedkubber og varme ord. Når stormen rev i dørene og

mørketida aldri virket å ta slutt. Da veiene stengte, åpnet vi hjemmene våre.. Vi står her

fordi friheten vi har er verdt kulden, verdt mørket og verdt alt slitet.

Døren inn til fellesskapet skal bankes på av mange hender, ikke sparkes inn av én.

Derfor trenger vi stemmen til den som gruer seg litt, til den som tror den ikke teller, til

den som ikke alltid finner de rette ordene på bokmål eller på lofotdialekt.

For hver gang du reiser deg og sier: «Dette mener jeg er rett», bygger du landet vårt

sterkere enn noen lov alene kan gjøre.

Moskenes, vi står sammen – alltid. Selv når mørket er på sitt svarteste og føles

uoverkommelig. Det gjør meg stolt.

Det gjør meg rørt.

Det er mye vi skal lære av fortiden, men ikke alt. Vi skal aldri akseptere urett bare fordi

den engang var lov. Vi skal aldri tie bare fordi noen vil ha oss stille. Og når nye

utfordringer kommer – tal, skriv, syng, demonstrer! Tusen svake stemmer overdøver én

sterk, og sammen er vi tusen ganger tusen.

Se flagget danse! Ikke som et seiersbanner over noen, men som en invitasjon til

felleskapet.

La oss smile til barna som går i sitt første tog, og gi en ekstra applaus til veteranen som

fortsatt strammer ryggen idet flagget passerer, til de som kom til Lofoten med andre

språk i lommene og et håp om et hjem. Og når dagen er over, la oss ta med oss varmen

fra fellesskapet hjem - for der, i hverdagen, settes de største avtrykkene.

Når vi synger «Ja, vi elsker dette landet», gjelder det like mye det landet vi bygger i

morgen – et land der mangfoldet er en styrke, der ingen frykter å være åpen om sin tro,

meninger eller hvem de elsker.

Demokratiet er ingen garanti.

Det er en jobb. Et spleiselag. En samtale.

Og det er vår oppgave –

å bruke stemmen vår.

Ikke for å vinne. Men for å verne.

Verne om mangfoldet.

Om rettferdigheten.

Om friheten til alle som bor her – fra gamle hus til nye stemmer.

Så bruk stemmen din. Ikke bare ved valg. Men i hverdagen.

På møter. Ved middagsbordet. Når urett skjer. Når noen tier. Når noen blir forsøkt hysjet

ned.

Takk for at dere stadig minner meg om at de tusen små stemmene er sterkere enn min.

Og takk for motet dere viser når dere bruker stemmen – ikke mot noen, men for noe. For

rettferdighet. For hverandre. For vårt lille hjørne av landet, som er stort nok til alle som

vil kjenne på friheten vår.

Dere er grunnen til at jeg – nei, at vi – har klart alt vi har fått til. Og mye mer skal det bli.

For fjellene er gamle, men fremtiden er ung, og den tilhører oss.

Så kjære Moskenes.

Gratulerer med dagen.

Gratulerer med fellesskapet.

Gratulerer med motet.

Gratulerer med stemmen.

Og nå – la alle de tusen stemmer juble for dagen, for framtida – og for et folk som aldri gir seg!

Hipphipp!