Kjære sambygdinger. Gratulerer med dagen.

Vi står her like ved bautaen til oberst Birger Eriksen. Natt til 9. april 1940 sto han overfor det ultimate mørket. Han hadde ingen historiebok med fasit i hånden. Han ante ikke at de to kanonskuddene fra Oscarsborg skulle endre Norges historie for alltid. Regjeringen nølte. Ordrene var uklare. Ingen turte å ta en beslutning og alle ventet på at noen andre skulle ta ansvaret. Da det ukjente krigsskipet nærmet seg, kom svaret fra kommandanten fra Moskenes kontant og i ren klartekst:

«Visst fanden skal der skytes med skarpt!»

Kort tid etter la han hele sin eksistens, sin karriere og sitt liv på vektskålen da han fulgte opp med de ordene som endret Norges historie:

«Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt. Fyr!»

Det vi ofte glemmer, er uvissheten. Birger Eriksen hadde ingen fasit. Han ante ikke at han akkurat da reddet Kongen og regjeringen. Han handlet i totalt mørke om morgendagen. Han visste bare hva som var rett i akkurat det sekundet. Og han tok valget – uansett hva det ville koste ham. Hadde krigen endt annerledes, eller om Kongen hadde valgt å kapitulere, kunne Eriksen blitt henrettet for forræderi mot ordrene han ikke fikk. Han sto fullstendig alene.

Det er dette som er den brutale sannheten om å stå opp for det som er rett: Det koster. Det krever at du er villig til å ta støyten, uansett utfall, fordi samvittigheten din ikke tillater noe annet.

Vi snakker ofte om fellesskap på 17. mai. Men et ekte fellesskap bygges ikke av at alle nikker pent og er enige for husfredens skyld. Et sterkt fellesskap tåler stormer fordi det består av mennesker som tør å tro på noe - og som tør å forsvare det.

Når historien skrives så er det ikke de som snudde kappen etter vinden som huskes. Det er de som sto oppreist da det stormet som hardest. De som tok ansvar for vår felles og egen skjebne.

Men det ansvaret krever mot. Og mot er en mangelvare hvis vi gjør oss avhengige av at alle andre skal gå først eller ta en beslutning.

Å stå opp for det som er rett er ikke noe som bare hører historien eller krigstider til. For historien skrives ikke bare av oberster, gamle menn i embetsdrakter eller statsministre. Den skrives hver dag av vanlige folk som oss, på mandager, torsdagskvelder og selvsagt også på nasjonaldagen. Det er et oppdrag for oss alle i hverdagen.

Det handler om å si ifra når vi ser at noen blir holdt utenfor.

Det handler om å verne om sannheten i en tid der falske nyheter og splittelse sprer seg raskt.

Det handler om å tørre å være den som snakker høyt mot urettferdighet, selv når det er mest behagelig å være taus.

Du vet det ikke nødvendigvis når du gjør det. Du ser det kanskje aldri på en skjerm. Men du endrer noens historie i det sekundet du velger å være modig.

17. mai er ikke en dag for å lene seg tilbake og rulle ut tomme fraser om fortiden. Det er en dag for å rette ryggen.

Likevel håper jeg kommandant Eriksen fortsetter å inspirere oss til å være modige i våre egne liv. Måtte vi alltid ha styrke til å velge den rette veien, ikke den letteste.

Gled dere over friheten, feir fellesskapet, men glem aldri at historien skrives av de som tør å stå opp for det som er rett – uansett hva det koster.

Gratulerer med dagen! Hipphipphurra!