På returen over fjorden gjenopptok vi tradisjonen med å minnes dem som har mistet livet på sjøen. En ære å få delta på markeringen og det gjorde det veldig spesielt å være midt på Reinefjorden på den gamle «Fjordruta».

En stor takk til alle på Vindstad og alle som var med på å gjøre dette til en uforglemmelig stund.

Minnetalen jeg holdt kan du lese under her:

Kjære alle sammen.

I dag er vi samlet her ute på havet for å minnes dem som mistet livet på sjøen. Vi gjør det i stillhet, i respekt og i dyp takknemlighet. Samtidig går tankene våre til familiene, vennene og lokalsamfunnene som lever med savnet hver eneste dag.

For oss som har vårt liv her er havet en del av hvem vi er, det har gitt arbeid, mat på bordet og liv til samfunnene våre gjennom generasjoner. Det har vært veien ut i verden og ikke minst vært veien hjem igjen. Havet har formet landskapet vårt, historien vår og identiteten vår.

Men havet har også vist oss sin mørke og ubarmhjertige side. Vi vet at det finnes dager da vær, mørke og krefter er uendelig mye større enn mennesket. Gjennom alle tider har folk reist ut fra våre kaier med håp om å komme hjem. Men noen gjorde aldri det.

Bak hver skjebne finnes det mennesker, det kan være en mor eller en far, en sønn eller en datter, ektefelle, bror, søster, venn eller en kollega. Et ungt liv med framtiden foran seg eller en erfaren sjømann som kjente farvannet like godt som si egen stue.

Mange som bor langs kysten vet hva det vil si å kjenne på ventetida. Å sitte ved vinduet, stirre ut i mørket og håpe med hele seg på å få se lyset fra lanternene i det fjerne.

For dem som aldri fikk båten hjem, ble havet den eneste kirkegården. De fikk aldri en grav å gå til, et sted å legge ned blomster eller tenne et lys. For dem er det nettopp slike stunder som denne – her ute på sjøen – og de stille øyeblikkene med blikket mot horisonten deres minnestund.

Havet visker bort sporene etter båter på overflaten. Men det visker aldri bort sporene mennesker setter i hverandres liv.

Det er disse sporene vi bærer med oss. I fortellingene som går fra generasjon til generasjon. I bildene som står på peishylla. I minnene som dukker opp når vi kjenner lukten av sjø, hører måkeskrikene over fjorden eller ser båter sette kursen utover. Kjærlighet og savn lar seg ikke viske bort.

Denne dagen minner oss også om verdien av fellesskapet. Når ulykker rammer, ser vi hva som bor i menneskene langs kysten vår. Naboer, redningsmannskaper, frivillige, venner og familie – alle de som bærer når andre ikke lenger makter. Det er en styrke som har preget kystsamfunnene våre gjennom generasjoner og som bærer oss den dag i dag.

I dag bøyer vi hodet i takknemlighet og respekt. Vi minnes dem som ikke kom hjem, og vi sender våre varmeste tanker til dere som fortsatt bærer på savnet.

Må minnene om dem være til trøst. Må vi aldri glemme den prisen som er betalt for livet her ved havet. Og må vi fortsette å møte sjøen med den samme dype respekten som generasjoner før oss har lært oss.

Elias Blix  - barndomsminne fra Nordland vers 5

Men det dårande hav 

Som nå drøymer så stilt

Vert ei glupande grav

Når det reiser seg vildt

Snart det lokkar og ler

Snart det over deg slær

Og dreg båten i kav: 

Å eg minnest, eg minnest så vel dette hav!

For havet kan ta våre ifra oss. Men kjærligheten tar det aldri.

De vi savner lever videre – i historiene vi forteller, i sporene de satte, og i alt de var for oss.

Måtte de hvile i fred.